Det første ordet

For circa to måneder siden begynte prinsessa å si "hei". Ikke sånn spontant når hun møter folk, men litt nå og da, og litt i faste situasjoner. Det beste er nok på morgenen, da stryker hun pappan sin på kinnet og sier hei. Han våkner og sier hei tilbake. Så sier hun hei en gang til og smiler. Det er verdens beste måte å våkne på for en trøtt pappa.

Det er ikke så verst morgenrituale å se på for en trøtt mamma heller. Så kan vi ikke være trøtte mer, for med en slik sol som vi har, er det bare å smile om kapp med henne fra vi våkner på morgenen og til hun legger seg på kvelden.

Vi har lenge lurt på hva hennes første ord kom til å bli, for vi er litt usikre på om hei teller. Så, da vi var på hytta lørdag formiddag, kom det plutselig. Bestemor tok prinsessa med for å besøke naboene. Hun bar prinsessa, som så over skuldra og på meg. Jeg stod på trappa og så etter dem da de gikk. Jeg vinket, og sa hadet.

Prinsessa viftet (eller mere slo) med armen, så hørte jeg et lite "hadet", før hun smilte lurt og forsvant bortover stien. Jeg ble stående og se etter dem. Hørte jeg rett? Kunne det være?

Senere på dagen satt hun på golvet med lekene sine, da bestemor skulle gå ut en tur. Idet hun gikk forbi, kom det et lite "hadet" igjen (det høres ut omtrent som "hadéh"). Og vi hørte rett, hun sa faktisk hadet til bestemor som gikk. Og gjentok det noen ganger. Det var nok stas å få den responsen hun fikk, for da hun skulle legge seg den kvelden ville hun ikke sove. Hun bare lå og sa "hadet hadet hadet" for seg selv. Skjønne nydelige prinsessa vår!