Tida går så fort. Et nytt barnehageår er i gang, og treåringen er nå blitt ordentlig "storunge", og er nå for fireåring å regne i barnehagen. Det er stas. Den siste tiden har vi på flere måter merket at hun er jo blitt stor!
Og artig er det. I sommer var vi en tur i Sverige på campingferie. Første overnatting tok vi i Jokkmokk. Bildene i dette innlegget er derfra. De hadde veldig fin lekeplass, med mye å gjøre for både små og store barn. Og det var uvant å se på at hun klarte det meste selv. Og fint for meg å slippe å løfte så mye. Det er jo artigere å klatre selv!
"Sikker på at du klarer å holde deg fast på denne?""Ja, mamma!"
"Ok. Hold deg godt fast."
"Jaaa! Jeg er jo stor!"
Så suste hun avgårde. Latteren satt løst, og det ble mange flere turer.
"Ser du mamma? Det går bra, jeg kan det."
Og jada. Mamma så. Lillejenta mi er blitt stor. Hun klarer det meste selv. Det er enda uvant, men godt likevel.
Hva synes du er de viktigste milepælene i det å "bli stor"?
Vigdis
.
























