Prinsessa og halve kongeriket

Jeg bruker mye tid på bloggen, eller bloggingen. Iallefall litt hver dag. Og da er det ikke tilfeldig hva som publiseres og ikke. Jeg tror bloggen min reflekterer det jeg liker å lese om i andre blogger. En ren hobbyblogg ville vært bare en liten del av meg og livet (eller skal vi si kongeriket?) mitt, og jeg ville nok fort gått lei. Derfor skriver/tar jeg bilder av mye mer. Da jeg lagde denne bloggen for mange år siden, var det primært for å vise bilder til kjente og kjære langt borte. Strengt tatt var det vel jeg som bodde langt borte, men...

Da jeg tok opp igjen bloggingen i fjor vår, hadde det oppstått en egen verden, blogglandia, siden sist. Bloggen var ikke lenger et utstillingsvindu, men en måte å kommunisere med mange på. Det var ikke lenger bare kjente som fant veien til bloggen min. Jeg ble kjent med mange gjennom bloggene deres, og det er koselig å kommentere frem og tilbake hos hverandre. Selv om det foregår i full offentlighet. Min erfaring er at jo mer du deler, jo mer får du igjen. For meg er det verdifullt. Sammen med andre bloggere utveksler jeg erfaringer og inspirasjon, og jeg har mye igjen for det.

Jeg vet at mange av de som leser bloggen ikke blogger selv, og det er likevel koselig at så mange finner bloggen min interessant. Statistikken viser at det sannsynligvis er flere ukjente enn kjente som er innom. Jeg koser meg med bloggingen, og kommer til å fortsette med det så lenge jeg kan ta meg tid og føler at jeg har noe igjen for det. Med all inspirasjonen jeg får, ser det ut til at jeg har nok å gjøre i lang lang tid fremover.

Lenge har jeg vært en forholdsvis anonym blogger. Jeg forsøker å være personlig nok til at det blir interessant, men samtidig ikke bli privat. Jeg har delt fornavnet mitt, men ikke etternavn, adresse, eller telefonnummer. Om noen går inn for det, klarer de nok å finne det likevel. Da jeg la Vigdisalbum ut på facebook, var bloggen plutselig tilgjengelig for mange jeg kjenner. Det ble en direkte invitasjon inn i livet mitt. Plutselig skriver jeg, og vet at mange av de som leser det, også kjenner meg privat. Skummelt? Ja, litt. Det innrømmer jeg. Men så har jeg aldri hatt full kontroll på hvem som er innom bloggen uansett. Det jeg har full kontroll på, er hva jeg publiserer på nett. Og det skal jeg fortsette med. Hele kongeriket mitt deler jeg ikke her. Det for holde med halve.

Min kjære og jeg har valgt å ikke publisere bilder av prinsessa, der ansiktet er synlig, på nett. Ikke på bloggen og ikke på facebook. En klar grense er lettere å forholde seg til enn en flytende. Så snart du legger et bilde ut på nett mister du kontrollen over det. En dag er prinsessa stor. Stor nok til å ha egne meninger hva gjelder bilder på internett. Da foretrekker vi å forsvare at vi ikke la ut bilder, fremfor å forsvare at vi gjorde det. Så kan hun heller ta valget selv. Når hun er klar for det. Når andre tar bilder av prinsessa poengterer jeg gjerne at de ikke må legges ut på facebook. Og føler meg litt kjip når jeg gjør det. Men er det rett? Bør det ikke være mer naturlig at de som tar bildene sier hva de har tenkt til å gjøre med dem?

Mange velger å legge ut bilder av barna sine på nett. Dere må ikke se på dette som kritikk. Jeg bare forteller hva vi har valgt og hvorfor. Og vet at det blir respektert. Så kan andre ta egne valg. Jeg synes det er koselig når andre deler bilder, men har altså tatt et standpunkt når det gjelder egen familie. Hvilke tanker har du om dette? Legger du ut bilder av barna dine? Hvorfor/hvorfor ikke? Hvor går grensen for hva du deler åpent på nett?

(iPhonebilder. Den fine sydvesten fulgte med et par Viking-støvler)

I beste mening - et veiledningshefte om bilder av barn på nett

Nettvett: bevisste bloggere

Vigdis ♥

.